Language   

Il canto sospeso

Luigi Nono
Back to the song page with all the versions


Versione faroese
Anton Popov (dänisch)

26 år – lærer og journalist. Stammer fra en politisk forfulgt familie, udgav fortællinger og digte. Han blev den 23, juli 1943 i Sofia henrettet ved skydning.

Kære mor, kære bror og kære søster. Jeg dør for en verden, som vil stråle med et så stærkt lys og sådanne skønhed, at mit eget offer intet betyder. Trøst jer med tanken om, at millioner af mennesker har ladt livet i tusinder af kampe på barrikaderne og ved krigsfronterne. Trøst jer med tanken om, at vores Idee vil sejre.

Anton


Andreas Likourinos (dänisch)

14 år, elev, født i Kallithea/Athen. Uden rettergang henrettet ved skydning den 5. september 1943 i Kessariani.

Far, de fører mig sammen med syv andere arresterede til henrettelse til Kessariani. Jeg beder dig, giv deres familier besked om det. Vær ikke ked af det. Jeg dør for friheden og fædrelandet.

Andreas


Elefthèrios Kiossès (dänisch)

19 år, litteratur-og filosofistuderende, skudt som gidsel den 5. juni 1942 i Kessariani.

Kære mor, far og søskende, idag, den 5. juni 1942 henretter de os ved skydning. Vi dør som mænd for vores fædreland. Jeg lider aldeles ikke, og derfor vil jeg heller ikke, at I lider. Jeg vil ingen klager og ingen tårer. Hav tålmodighed! Jeg ønsker, at I er lykkelige og ikke kede af det på mine vegne. Hilsner til alle fra hele mit hjerte. Vi er vores forfædre og Grækenland værdige. Jeg skælver ikke, og jeg skriver til jer rank og stående på mine fødder. Jeg indånder for sidste gang den duftende helleniske luft ved foden af Hymettos. Det er en vidunderlig morgen. Vi er gået til alters og har besprojtet os med Eau de Collogne, som en af os havde i sin taske. Lev vel, Grækenland, heltenes moder!

Lefteris


Konstantinos Sirbas (dänisch)

22 år, frisør. Hængt på torvet i Trikala den 18. april 1943, mens hans far så på.

Min højtærede far, om to timer vil de hænge mig på torvet, fordi jeg er patriot. Der kan man intet stille op. Vær ikke forbitret, far, sådan var det forudbestemt for mig. Jeg dør sammen med andere. Lev vel. På gensyn i en anden verden. Jeg venter jer, og den dag, I kommer, vil blive en festdag. Mit tøj kan I hente ved politiet. Min tegnebog var tom, men den er ny. Tag du den, far. Husk, din søn er forbitret over, at han ikke ville kunne høre frihedsklokkerne.

Kostas – det stod skrevet, at jeg skulle dø i april.


Chaim (dänisch)

14 år, bondesøn, født i Galizien. Han blev arresteret ved en razzia og sammen med tusinder af andere unge jøder bragt til lejren Pustkow, hvor han blev dræbt. Brevet, som var stukket igennem pigtrådshegnet, blev fundet af en bonde, som gav den til drengens forældre.

Hvis himlen var papir og hele verdens have var blæk, ville jeg ikke kunne beskrive jer min elendighed og alt det, som jeg ser omkring mig. Lejren befinder sig på en lysning. Fra tidlig om morgenen driver man os ud i skoven til at arbejde. Mine fødder bløder, fordi man har taget skoene fra os. Hele dagen arbejder vi, næsten uden at spise, og om natten sover vi på den bare jord – også frakkerne har man taget fra os. Hver nat kommer fulde soldater og slår os med kæppe, og min krop er dækket af sorte blodskudte pletter som et forkullet stykke træ. Af og til kaster man rå gulerødder eller en rå hen til os, og det er en skam: her slås man for at få fat i et lille stykke eller et lille blad. I forgårs brød to drenge ud, der har man stillet os op i en række og hver femte blev skudt. Jeg var ikke den femte, men jeg ved, at jeg ikke kommer levende herfra. Ich sage farvel til alle og græder.

Chaim


Eusebio Giambone (dänisch)

40 år gammel, maskinpasser, født i Monferrato/Asti. Deltog sammen med andre i besættelsen af fabrikker. 1923 blev han tvunget til at udvandre til Frankrig, arbejdede efter Frankrigs besættelse af tyskerne i modstandsbevægelsen. Blev senere udvist og vendte tilbage til Turin, hvor han tilsluttede sig modstandsbevægelsen. Den 5. april blev han skudt på den nationale skydeplads Martietto i Turin af et eksekutionskorps under den Republikanske Nationalgarde

G.N.R.

Om få timer vil jeg med sikkerhed ikke længere være i live, men vær sikker på, at jeg vil stå rolig og fattet foran eksekutionskorpset, ligesom jeg er det nu og som jeg har været det i dagene under skueprocessen og ved domsafsigelsen, fordi jeg vidste allerede ved begyndelsen af denne skueproces, at resultatet ville være en dødsdom. Er de, der dømmer os, lige så rolig? Bestemt ikke.


Irina Malozon (dänisch)

Medlem af ungdomsorganisationen Komsomol. Fordelte materiale, som hendes onkel (som brevet er stilet til) havde forfattet. Udøvede forbindelsesaktiviteter for modstandsbevægelsen. Hun blev arresteret af tyskerne og dræbt.

Kære onkel! Jeg er ikke bange for døden. Jeg er bare ked af at have levet så kort og kun gjort så lidt for mit land. Onkel, nu har jeg vænnet mig til fængslet. Jeg er ikke allene, vi er mange. Onkel, derfor er jeg ikke bange for døden. Sig til mor, at hun ikke skal græde. Jeg havde alligevel ikke levet så længe sammen med hende. Jeg havde min egen vej at gå. Mor skal gemme pengene, ellers stjæler tyskerne dem.

Farvel, din niece Irina.


Ljubka Schewtzowa (dänisch)

Medlem af ungdomsgruppen ”Molodaia Gwardija” (unge vagt) blev arresteret og tortureret af tyskerne. Den 7. februar 1943 blev hun – en uge før Krasnodons befrielse – dræbt af SS.

Farvel, mor, din datter Ljubka går bort, ned i den fugtige jord.


Ester Srul (dänisch)

I september 1942 blev de af de 10.000 indbyggere i Kowel i Wolhynien, som endnu ikke war blevet dræbt, spærret ind i synagogen. I grupper blev de ført ud og skudt. En kvinde overlevede, hun blev sindssyg. i synagogens ruiner fandt man budskaber i jødisk sprog:

”Portene åbnes. Der er vores mordere. Sortklædte. På deres beskidte hænder bærer de hvide handsker. Parvis jager de os ud af synagogen. Kære søstre og brødre, hvor er det svært at tage afsked med dette dejlige liv. I, der lever videre, glem aldrig vores lille jødiske gade. Søstre og brødre, tag hævn på vores mordere – for os.

Ester Srul, myrdet den 15. september 1942


Elli Voigt (dänisch)

32 år, født i Berlin. Kom i kontakt med arbejdernes hemmelige modstandsbevægelse. Om hendes arrestering og retssag findes der intet materiale. Den 8. december 1944 blev hun halshugget.

Min kære ven, det er mig forundt at tage afsked med dig, som desværre ikke er muligt for de fleste mennesker. Jeg ved, at du ville tage det sværeste fra mig, hvis det stod i din magt. Dog må enhver selv stå til ansvar for det, han har gjort. Min kærlighed til dig gør det lettere for mig, end jeg troede. At jeg elsker dig, indtil jeg dør, behøver jeg vel ikke forsikre dig om. Vær for børnene altid det, som du var for mig, en ven. Med håbet på livet går jeg i døden. Jeg går i troen om et bedre liv for jer.
Anton Popov (färöisch)

26 ár – lærari og journalistur. Ættaður frá eini politiskari forfylgdari familju, almannakunnger frásøgnir og yrkingar. Han bleiv tann 23.juli 1943 tikin av døgum vi skjóting í Sofia.

Kæra moðir, kæri bróðir, kæra systir. Eg doyggi fyri ein heim, ið vil strðála við einum so sterkum ljósi, eini sovorðnum vakurleika, at mítt egna offur onki hevur at týða. Uggið tykkum við tankanum um at milliónir av mennskjum doyðu í túsindavís av dystum í hernaði krígsfrontin, Uggið tykkum við tankanum um at okkara hugsjón vil sigra.

Anton


Andreas Likourinos (färöisch)

14 ára gamal, næmingur, føddur í Kallithea/Athen. Uttan mannagongd tann 5. september 1943 í Kessariani tikin av døgum við sjóting.

Faðir, teir taka meg til Kessariani til avrætting saman við sjey øðrum handtiknum. Eg bøni tykkum, gevið familjum teirra boð. Ger tey ikki kedd. Eg doyggi fyri frælsi og faðirlandið.

Andreas


Elefthèrios Kiossès (färöisch)

19 ára, bókmenta-og heimspeki lesandi, skótin sum gísli, tan 5. juni 1942 í Kessariani.

Góðu faðir, móðir og lítlusystrar, í dag tann 5. juni 1942 avrætta tey okkum við at skjóta okkum. Vit doyggja sum menn fyri okkara land. Eg líði slett ikki, og tí vil eg heldur ikke, at tit líða. Eg vil eingi klaga og eingi tár. Havið tol. Eg ynski, at tit eru eydnusom, og ikki eru kedd mína vegna. Heilsan frá mínum hjarta til tykkum øll. Vit eru forfedra og Grikkalandi verrdugir. Eg skelvi ikki, eg skrivi til tykkum rættur, standandi á fótum mínum. Eg andi inn fyri síðstu ferð, ta vælangandi ljósu luftina undir Hymettos. Tað er ein vakur morgun. Vit eru farin til altars og hava sproytað okkum við luktilsi, sum ein hevði í tasku síni. Liv væl Grikkaland, móður hetjuna.

Lefteris


Konstantinos Sirbas (färöisch)

22 åra gamal, frisørur. Bleiv hongdur á torgið í Trikala tann 18.april 1943, meðan pápi hansara var hjástaddur.

Mín høgt metti faðir, um tveir tímar fara tey at hongja meg á torginum, tí eg eri ein føðilandsvinur. Har kann man onki gera. Ver ikki beiskur faðir, tí soleiðis var tað avgjørt frammanundan. Eg doyggi í felagsskapi. Farvæl. Vit síggjast aftur í einari aðrari verð. Eg bíði efter tykkum og tí degi, tit koma, tað verður ein veitsludagur. Far eftir mínum klæðum hjá løgregluni. Mín mappa hevði onki í sær, men hon var nýggj. Tak tú hana, pápi. Minst til, at tín sónur er illur um, at hann ikki sleppur at hoyra frælsisklokkurnar.

Kostas -Tað stóð skrivað, at eg skuldi doyggja í apríl.


Chaim (färöisch)

14 ára gamal bóndasonur, føddur í Garsialandi. Hann bleiv tikin í einari húsarannsókn og bleiv saman við fleiri túsund øðrum ungum jødum sendur til Pustkow leguna og har varð hann dripin. Brevið bleiv stungið ígjøgnum píkatráðshegnið vorð síðani funnið av einum bónda, sum gav foreldrunum tað.

Míni kæru foreldur um himmalin gjørdist pappír og øll heimsins høv gjørdust blekk, kundi eg framvegis ikki greitt tykkum frá øllum tí ringa sum eg síggi uttanum meg og allari mína sorg. Legan liggur á einum bera. Frá tíðliga á morgni verða vit riknir út í skógin at arbeiða. Føturnar hjá mær bløða, tí teir hava tikið skógvarnar frá mær. Vit arbeiða næstan allan dagin uttan at fáa at eta, og um næturar sova vit á berari jørð – sjálvt frakkarnar hava teir tikið frá okkum. Hvørja nátt koma fullir hermenn og sláa okkum við knipplum og kroppurin hjá mær er svartur av blóðbløðrum, eins og eitt uppkolað træpetti. Av og á tveita teir okkum ráðar gularøtur ella eina rót, og tað er skomm: her berjist ein fyri at fáa eitt lítlið stykki ella eitt blað. Fyrradagin flýddu tveir dreingir. Teir stillaðu okkum upp í eitt rað, og fimti hvør varð skotin. Eg var ikki tann fimti, men eg veit, at eg ikki komi higani á lívi. Eg sigi tykkum øllum farvæl og gráti.

Chaim


Eusebio Giambone (färöisch)

40 ára gamal maskinmaður, føddur í Monferrato/Asti. Luttók saman við ørðum í stýrinum av verksmiðuni. 1923 bleiv hann noyddur til at flyta út til Fraklands, arbeiddi í mótstandsrørðsluni eftir at týskarnir høvdu hertikið Frakland. Bleiv seinni útvístur og kom aftur til Turin, har hann stuðlaði mótstøðurørðsluni. Tann 5.apríl bleiv hann skotin á tí nationala skjóti staðnum Martietto i Turin av einum avrættingarbólki undir tí Repiblikansku Nationalgardu G N R.

Um fáar tímar eri eg nokk ikki longur á lívi, men verið vís í, at eg vil standa róligur og friðsælur framman fyri avrættingarbólkinu, líka sum eg eri nú, og sum eg havi verið í døgunum rættargongdiniog við dóminum, tí eg visti longu í byrjanini av rættargongdini, at úrslitið vildi vera deyðadómur. Eru tey, ið døma okkum, eis rólig og vit? Avgjørt ikki.


Irina Malozon (färöisch)

Limur í ungdómsrørðsluni Komsomol. Deildi út tilfar sum hennara mammubeiggi (sum brævið er ætlað til) hevði skrivað. Framdu samband til mótstøðurørðsluna. Hon bleiv handtikin av týskarunum og dripin.

Góði mammabeiggi! Eg eri ikki beingin fyri deyðanum. Eg eri bara kedd av at hava livað so stutt og gjørt so lítið fyri mítt land. Mammubeiggi, nú havi eg vant meg við fongslið. Eg eri ikki einsamøll, vi eru fleiri. Mammubeiggi, tí eri eg ikki bangin fyri deyðanum. Sig við mammu, at hon ikki skal gráta. Eg hevði allíkavæl ikki liva so leingi saman við henni. Eg hevði gingið mína egnu leið. Mamma skal goyma peningin, annars stjala týskararnir teir.

Farvæl, tín systurdóttir Irina.


Ljubka Schewtzowa (färöisch)

Limur í ungdómsbólkinum ”Molodaia Gwardija” varð handtikin og pínd af týskarum. Tann 7. februar 1943 varð hon dripin av SS, eina viku áðren frígeringina av Krasnodon.

Farvæl, mamma, dóttur tín Ljubka fer í ta vátu mold.


Ester Srul (färöisch)

Í septembur 1942 vórðu tey av teimium 10.000 fólkunum í Kowel í Wolhynien, sum enn ikki vórudripin, læst inni í synagoguni. Í bólkum blivu fangarir førdir út og skotnir. Ein kvinna yvirlivdi, honbleiv sinnisjúk. Í leivdunum av synagoguni fann man boðskap á jiddiskum máli:

“Durnar verða latnar upp. Har eru okkara drápsmenn. Ílatnir svart. Á teirraskitnu hondum hava teir hvítar handskar. Í pørum jagstra tey okkum út úr synagoguni. Góðu systrar og brøðir, hvat er tað svárt at siga farvæl við hetta góða lív. Tit, ið liva víðari, gloymi aldrin okkara lítlu jødisku gøtu. Systrar og brøðir, hevnið tykkum inná okkara drápsmemm okkara vegna.”

Ester Srul, dripin tann 15. september 1942


Elli Voigt (färöisch)

32 ára, fødd í Berlin, kom í samband við ta loyniligu mótstøðurørsluna hjá arbeiðarunum. Um hennara handtøku og rættarmál finst einki tilfar. Tann 8. desembur 1944 varð hon hálshøgd.

Mín góði vinur Mær unnist at siga tær farvæl, sum flest øll menniskju tíverri ikki hava møguleika til. Eg veit, at tú vildi tikið tað ringasta frá mær, um tað stóð í tína makt. Tó má ein og hvør standa til svars fyri tað, hann heveur gjørt. Mín kærleiki til tín ger tað lættari, enn eg helt. At eg elski teg til deyðan, nýttist mær ikki at tryggja tær, Ver altíð tað fyri børnini, sum tú vart fyri meg, ein vinur. Við vón fyri lívinum fari eg í deyðan. Eg fari í trúnni um eitt betri lív fyri tykkum.




Back to the song page with all the versions

Main Page

Note for non-Italian users: Sorry, though the interface of this website is translated into English, most commentaries and biographies are in Italian and/or in other languages like French, German, Spanish, Russian etc.




hosted by inventati.org